Good Life

Død Rotte på Loftet

Ok, jeg vil si at det verste ikke var å ha en død rotte på loftet. Jeg vil si at det verste var at rotta bestemte seg for å kapitulere rett over min seng...yeah! Fy F***!! Etter et par dager med en helt jævlig vond lukt og utallige gjennomsøkninger på rommet mitt uten å finne det minste spor etter noe ufyselig, dødt og råttent bestemte jeg meg for å ta turen opp på loftet. Loftet som for tiden er, og nok de seneste 10år har vært bosted til flere sprelske bushbabies virker rett fryktinngytende, så det var ikke uten rustning jeg la i vei opp trappene... På loftet var det en smule skremmende, men med kost og hodelykt lykkes det meg å finne frem til synderen. Oh yes, der lå rotta...morken og stinkende! JUK!!!! Med litt assistanse fra en av vaktene fikk jeg fjernet rotta og sprayet godt med blekemiddel på åstedet. JUK!!! Det må være noe med det rommet jeg bor i, da det ikke er et helt ukjent fenomen at rommet har en viss tiltrekningskraft på dødende dyr. Enden på visa er i alle fall at rotta er fjernet og Ernie the cat overhodet ikke har peiling på å fange rotter.

Appendectomy & Tubal ligation

WOW! Nå som jeg sitter her i etterkant og tenker på hva jeg akkurat har vært med på virker det helt surrealistisk! Can you believe it! Debbie, som er en tannlegeassistent fra Colorado, og jeg har akkurat fått ”scrubed in” på to operasjoner. Den første var fjernelse av blindtarmen og den andre var sterilisasjon ved lukning av eggstokklederne. Helt vilt! Jeg er i en slags rus. Det var simpelthen fantastisk spennende å se på. Farmaceututdannelsen byr ikke akkurat på naken hud, anestesi, kirurgi og ovarier. De eneste innvoller jeg noen sinne har sett har tilhørt diverse rotter og mus, så dette kommer, uten tvil, til å bli et av mine høydepunker på denne reisen! Må innrømme at jeg er litt småstolt over at jeg ikke besvimte eller følte meg groggy på noe tidspunkt. Da legen tok skalpellet og begynte å skjære i magen på pasienten var nok mine øyne like så store som to tinntallerkener. Det er sprøtt å se hvordan tynn og tykktarmen ligger og skvulper rundt inne i kroppen. Utrolig at ikke det blir krøll på tarmen oftere... Det eneste som var litt ekkelt var fettet. Tror det best kan beskrives som gule-slimete-boble-klumper som ligger tett i tett. Innvollene ser også rett merkelige ut, og det er rart å forestille seg hvordan det hele fungerer når man ser det så bokstavelig! Jeg ble også helt overrasket over hvor liten livmoren var. At den kan utvide seg så grossalt og romme et barn etter to...besynderlig! Det ble ikke gjort noe vesen ut av å sy vedkommende pent sammen igjen, så pasienten kommer nok dessverre til å få et riktig stygt 15 cm arr oppover magen. Det ble heller ikke spilt musikk under operasjonen, som man ser i amerikanske filmer. Derimot ble det spøkt endel frem og tilbake. Jeg fikk blant annet vite at når man fjerner blindtarmen på en mann pleier man å si at lengden på blindtarmen tilsvarer lengden på *****!

Neste mål er å manne meg opp for å ta en tur ned til the morturary...

Chumba Cha Madawa

Dagen min starter kl. 6.30, hvor jeg står opp og tenner for varmtvannsbeholderen. Alt avhengig om det er strøm eller ei tar jeg meg en varm dusj en 30 minutter senere, og ikke lenge etter en stor kopp Mt. Kilimanjaro kaffe. Kl. 8 går jeg ned til sykehusområdet og inn i kirken, hvor det er gudstjeneste, på swahili!! – forstår stadig flere og flere ord, så 2-3 salmer med skingrende stemme om dagen er ikke så dumt språkmessig sett! Etter gudstjenesten er det rapport fra natten før fra skogsmennene, fra barnehjemmet og fra sykehuset. Under rapporten kan de ansatte komme med innspill eller spørsmål til behandling av pasientene. Dette er også tidspunktet hvor forskjellige emner kan diskuteres i plenum, som farge på ny sykehusuniform, innsamling til en ny kirke etc. Etter gudstjenesten hilser alle på hverandre. Jeg begynner etterhånden å få styr på de forskjellige hilsenene: jeg respekterer deg som er eldre, hvordan har du det i dag tidlig, hvordan våknet du opp, hvordan er det hjemme, hvordan har barna det osv. Å hilse på hverandre er viktig for tanzanianere. Ofte går de første par minutter av en samtale ut på å hilse på hverandre på ulike måter og spørre inn til familien og arbeid. Apoteket åpnes så i 9-tiden. De første timene er det ikke spesielt travelt så da får vi unna en masse småting som opprydning i hovedrommet, sortering av gårsdagens resepter, klargjøring av dagens varer samt litt sludder og sladder. De er fantastisk søte, de tre damene, eller dadas (sisters, som de insisterer på å kalde oss ;o) ), som jeg arbeider sammen med. De er veldig ivrige etter å lære computer og engelsk, samt å lære meg swahili. Vi ler mye i løpet av dagen, da jeg åpenbart forveksler en del ord, for eksempel fikk jeg sagt kald vagina i stedet for det er kaldt!! Hovedsakelig er det mine dadas som tar seg av selve dispenseringen og kundebehandlingen på apoteket. Jeg prøver kun å trå til med mitt gebrokne swahili hvis det er veldig travelt.

I 12-tiden er det tid for litt chai te og chapati i kantinen. Her spilles det på tv’n en blanding mellom afrikansk hip-hop og kristen rock. Very cool!

Hittil har jeg fokusert mye på å få i gang rutiner omkring bestilling av varer og oppfølgning av ordrer, kunnskap innenfor Excel samt generell orden og rutiner på apoteket og lageret. Andre prosjekter jeg er i gang med er å få fullstendig oversikt over all medisin som er utløpet på dato med tanke på destruksjon. For at kunne destruere medisin som er utløpet på dato skal man kunne fremvise en komplett liste over hva det er man ønsker at destruere. Så den siste uken har jeg gått igjennom diverse esker med medisin som er utløpet på dato, hvilket har vært langt fra en fornøyelse. Det er fryktelig mye donert medisin, som ikke kan/har blitt brukt! Det viste seg at inne på lagerrommet var det blitt dannet en maurtuve blant alle de gamle resepter og legemidler! Men nå er det ryddet opp og jeg har startet på det neste større prosjekt som omhandler counterfeit, hvilket er et ganske stort problem i utviklingsland. Her skal jeg, sammen med MEMS, underorganisasjonen av ELCT, utarbeide en masterplan for hvordan innrapportering av mulig counterfeit medisin skal foregå fra de sykehus som er under ELCT! Om et par uker skal Stephanie (lokale farmasøyten) og jeg også undervise til morgenmøte i kirken. Vi skal snakke om legemidler til injeksjon. Vi vil fokusere på hvordan man best bør oppløse og dosere disse, hvordan mengde legemiddel og konsentrasjon henger sammen og utdype forskjellen mellom intravenøs og intramuskulær, med hensyn til hvor mye sterilt vann der skal tilsettes.

Dagene suser avsted. Før jeg vet ordet av det er klokken 17 og det er på tide å lukke apoteket. Jeg må si at selv om jeg noen ganger kan bli litt frustrert så gleder jeg meg til hver dag. Arbeidet her er givende og utfordrende på en helt annen måte enn hjemme. Jeg får opplevd noen av livets grusomheter på sykehuset, og da føler jeg meg liten og hjelpesløs. Da er det deilig å kunne trekke seg litt tilbake til ”the big house”, ta det med ro og krysse fingrene for at det er strøm så jeg kan se på en romantisk amerikansk komedie om kvelden uten å tenke for meget!!

Peponi Resort

Etter noen intense uker med mye arbeid var det på tide med litt avkobling og SOL. Så i helgen som var dro Marlene (tysk jente som arbeider på barnehjemmet), Christine, Tanya og jeg til Peponi Resort. Et utrolig deilig og avslappende sted ved kysten mellom Tanga og Pangani, nord for Dar es Salaam. Bussen, som tok avsted kriminelt tidlig, var varm og overfylt. Den hadde dog en riktig morsom detalj! På frontruten var det klistret opp: ”Keep Coll Mr. Professional Driver in CONTROL”. Et meget velplassert klistremerke! Vel fremme ved Peponi Resort tok vi straks ned til stranden, og de neste 3 dagene beveget vi oss stort sett ikke annet en fra bungalow’n til stranden til restauranten og tilbake igjen. FANTASTISK DEILIG!! Fra bungalow’n hadde vi utsikt utover havet bak en ti-tals kokospalmer og flere lekne apekatter. NICE!! This is life! Det var herlig varmt, så nå kan man så smått endelig se at jeg har vært i Tanzania i 5 uker! En av dagene tok vi på båttur ut til en stor sandbanke som kun er synlig når det er lavvann. Hvit, myk sand omringet av et korallrev i de vakreste farger. Det var så fett å kjenne sand mellom tærne, bade i saltvann, være blant backpackere igjen, reise, sove lenge, slappe av, spise fisk til middag hver dag...mmm, sundt! -etterfulgt av diverse drinker fra ivrige barmenn...hehe, ikke fullt så sundt! Hmmm, ja det var litt tøft å komme tilbake igjen!

Transport

Det er så å si umulig å forutsi hvor lang tid det tar å reise fra Nkoaranga hospital til Arusha. Det hele er avhengig av hvor kjapt det pågjeldende transportmiddel fylles opp med passasjerer og hvor smertefritt turen ned fra fjellet til hovedveien går. Det er tre transportmuligheter å velge mellom, som hver har sin ”sjarm”. Det er lastebilen, hvor man holder seg fast i jernstenger stående bak på lasteplanet, dalla-dallaen, som er som en norsk russevan eller stasjonsvognen, en sliten stasjonsvogn. Felles for dem alle tre er at de ikke kjører før de er helt fylt opp, eller skal jeg si proppfulle med ikke bare passasjerer, men også høns og diverse matvarer. Det kan diskuteres hvilken av disse tre som er det beste/sikreste alternativ da jeg er ganske sikker på at ingen av de ville ha passet EU kontrollen. Apropos kontroll, så er nok sjåførene klar over at det ikke akkurat er de mest pålitelige biler de kjører rundt i, da turen stopper en 100 m før stoppestedet hvis det ryktes at det er kontroll på gang i området. Det er heller ikke en sjeldenhet at speedermåleren ikke virker. Men, så lenge ”This car is protected by the blood of Jesus” er jeg rolig... Så det skal sant sies at hver tur ned fjellet er en opplevelse og ettersom jeg ofte så og si sitter på fanget til nabomannen/kvinnen får jeg god anledning til å øve meg i Swahili. Vel nede fra fjellet går turen inn til Arusha litt lettere. Med diverse tutesignaler for hånden og pedal to the metal er vi inne i byen på en-to-tre. Fra Kilala, vårt lokale stoppested, til Sana Wari, Arusha centrum, er det flust av ting å se på. Det er alt fra banan og kaffeåkrer, lokale kjøpmenn, kuer som beiter til det mer spektakulære, nemlig Mt. Meru og Mt. Kilimanjaro.

Pole Pole

Nord i Tanzania, mellom Arusha og Mt. Kilimanjaro ligger Nkoaranga Hospital. Hospitalet ligger ca. 1400 m over havet ved foten av Mt. Meru. Det er 2 leger og 3 legeassistenter som arbeider på hospitalet, som er middelstort med ca. 50 sengeplasser. Hospitalet har utover dette en HIV klinikk, en isolasjonsavdeling for tuberkulose pasienter, en operasjonsstue, et laboratorium, en fødeavdeling, et kapell, en kirke og et apotek, hvor jeg hovedsakelig skal arbeide. Mine nye arbeidskammerater på apoteket er Stephanie (farmaceut), Carolyn og Mama Eunice (assistenter). Den første uken har vært intens, med masse nyt å sette seg inn i. Så og si hver dag har jeg vært i Arusha for å ordne alt fra resident VISA, kontrakt med arbeidsgiver i Tanzania til å få rundvisning i byen. Jeg er etterhånden rett fortrolig med hvor jeg finner de beste spise og ikke minst milkshakestedene. Alle på hospitalet har vært imøtekommende, vennlige og utrolig smilende. Jeg føler meg allerede hjemme her og med gode råd og tips fra Nina, den danske farmaceut som jeg skal avløse, klør jeg i fingrene etter å komme i gang med større og mindre prosjekter. En stor del av mitt arbeide i Tanzania foregår i samarbeide med MEMS (Mission for Essential Medical Supplies), en underorganisasjon av ELCT (Evangelical Lutheran Church in Tanzania), som er Farmaceuter uden Grænser Danmark sin samarbeidspartner i Tanzania. ELCT eier 20 hospitaler i Tanzania, herunder Nkoaranga Hospital. MEMS er et prosjekt som ble stiftet for å løse problemer relatert til legemiddeltransport i Tanzania. En mer tilgjengelig, pålitelig og mindre kostbar legemiddeltransport var ønsket. I forbindelse med kvalitetsøkning av legemiddeltransporten ønsker MEMS også at fokusere på utdannelse av apotekspersonellet innenfor IT, kommunikasjon og rasjonelt bruk av legemidler, samt kvalitetssikre legemidlene så vel som det medisinske utstyr.

Det første jeg tenkte da jeg gikk ut av flyet på Mt. Kilimanjaro lufthavn var duften, duften av Afrika. Det er en ubeskrivelig god duft som vekker gode minner fra tidligere reiser. Etter Nina, Tanya, en belgisk sykepleier, og Jacob, hospitalets chauffør, møtte meg i lufthavnen bar det hjem til Nkoaranga på mildt sagt ”humpedumpe” veier med rester av asfalt her og der. Nkoaranga Hospital stiller flere hus til rådighet for frivillige arbeidere. Jeg skal bo i ”the Big House”, som ligger rett ovenfor hospitalet, sammen med to andre jenter, Tanya og Christine, en canadisk jente som arbeider på det lokale barnehjem.
Barnehjemmet ligger så og si i bakhagen vår så hvis jeg ikke vekkes av ”kykkelikyyy” fra diverse haner som tripper rundt i området, vekkes jeg av skrik og skrål fra barna. ”The Big House” er BIG til Afrika å være med sine 2 etasjer, 4 soverom, spisestue, stue, kjøkken, veranda og til og med et lite rom til katten vår, Haya, som holder mus og rotter vekk.

Sittende på verandaen er det ikke lenger enn et par armlengder til både banan og appelsintrær, og busker med blomster i de vakreste farger. Det er regntid i Tanzania på denne tiden av året, så naturen er frisk og frodig. Når det regner er det som om en grå vegg dannes utenfor huset. Vi kan nesten ikke høre hva hverandre siger og heller ikke ”the bushbabies” som bor i andre etasje i huset. Regntiden bringer dog også med seg sporadiske strømavbrudd, som kan vare flere dager i strekk...


En gylden regel er.. When in Afrika take your time! ..så det prøver jeg og gjøre ;o)