Transport

Det er så å si umulig å forutsi hvor lang tid det tar å reise fra Nkoaranga hospital til Arusha. Det hele er avhengig av hvor kjapt det pågjeldende transportmiddel fylles opp med passasjerer og hvor smertefritt turen ned fra fjellet til hovedveien går. Det er tre transportmuligheter å velge mellom, som hver har sin ”sjarm”. Det er lastebilen, hvor man holder seg fast i jernstenger stående bak på lasteplanet, dalla-dallaen, som er som en norsk russevan eller stasjonsvognen, en sliten stasjonsvogn. Felles for dem alle tre er at de ikke kjører før de er helt fylt opp, eller skal jeg si proppfulle med ikke bare passasjerer, men også høns og diverse matvarer. Det kan diskuteres hvilken av disse tre som er det beste/sikreste alternativ da jeg er ganske sikker på at ingen av de ville ha passet EU kontrollen. Apropos kontroll, så er nok sjåførene klar over at det ikke akkurat er de mest pålitelige biler de kjører rundt i, da turen stopper en 100 m før stoppestedet hvis det ryktes at det er kontroll på gang i området. Det er heller ikke en sjeldenhet at speedermåleren ikke virker. Men, så lenge ”This car is protected by the blood of Jesus” er jeg rolig... Så det skal sant sies at hver tur ned fjellet er en opplevelse og ettersom jeg ofte så og si sitter på fanget til nabomannen/kvinnen får jeg god anledning til å øve meg i Swahili. Vel nede fra fjellet går turen inn til Arusha litt lettere. Med diverse tutesignaler for hånden og pedal to the metal er vi inne i byen på en-to-tre. Fra Kilala, vårt lokale stoppested, til Sana Wari, Arusha centrum, er det flust av ting å se på. Det er alt fra banan og kaffeåkrer, lokale kjøpmenn, kuer som beiter til det mer spektakulære, nemlig Mt. Meru og Mt. Kilimanjaro.

Pole Pole

Nord i Tanzania, mellom Arusha og Mt. Kilimanjaro ligger Nkoaranga Hospital. Hospitalet ligger ca. 1400 m over havet ved foten av Mt. Meru. Det er 2 leger og 3 legeassistenter som arbeider på hospitalet, som er middelstort med ca. 50 sengeplasser. Hospitalet har utover dette en HIV klinikk, en isolasjonsavdeling for tuberkulose pasienter, en operasjonsstue, et laboratorium, en fødeavdeling, et kapell, en kirke og et apotek, hvor jeg hovedsakelig skal arbeide. Mine nye arbeidskammerater på apoteket er Stephanie (farmaceut), Carolyn og Mama Eunice (assistenter). Den første uken har vært intens, med masse nyt å sette seg inn i. Så og si hver dag har jeg vært i Arusha for å ordne alt fra resident VISA, kontrakt med arbeidsgiver i Tanzania til å få rundvisning i byen. Jeg er etterhånden rett fortrolig med hvor jeg finner de beste spise og ikke minst milkshakestedene. Alle på hospitalet har vært imøtekommende, vennlige og utrolig smilende. Jeg føler meg allerede hjemme her og med gode råd og tips fra Nina, den danske farmaceut som jeg skal avløse, klør jeg i fingrene etter å komme i gang med større og mindre prosjekter. En stor del av mitt arbeide i Tanzania foregår i samarbeide med MEMS (Mission for Essential Medical Supplies), en underorganisasjon av ELCT (Evangelical Lutheran Church in Tanzania), som er Farmaceuter uden Grænser Danmark sin samarbeidspartner i Tanzania. ELCT eier 20 hospitaler i Tanzania, herunder Nkoaranga Hospital. MEMS er et prosjekt som ble stiftet for å løse problemer relatert til legemiddeltransport i Tanzania. En mer tilgjengelig, pålitelig og mindre kostbar legemiddeltransport var ønsket. I forbindelse med kvalitetsøkning av legemiddeltransporten ønsker MEMS også at fokusere på utdannelse av apotekspersonellet innenfor IT, kommunikasjon og rasjonelt bruk av legemidler, samt kvalitetssikre legemidlene så vel som det medisinske utstyr.

Det første jeg tenkte da jeg gikk ut av flyet på Mt. Kilimanjaro lufthavn var duften, duften av Afrika. Det er en ubeskrivelig god duft som vekker gode minner fra tidligere reiser. Etter Nina, Tanya, en belgisk sykepleier, og Jacob, hospitalets chauffør, møtte meg i lufthavnen bar det hjem til Nkoaranga på mildt sagt ”humpedumpe” veier med rester av asfalt her og der. Nkoaranga Hospital stiller flere hus til rådighet for frivillige arbeidere. Jeg skal bo i ”the Big House”, som ligger rett ovenfor hospitalet, sammen med to andre jenter, Tanya og Christine, en canadisk jente som arbeider på det lokale barnehjem.
Barnehjemmet ligger så og si i bakhagen vår så hvis jeg ikke vekkes av ”kykkelikyyy” fra diverse haner som tripper rundt i området, vekkes jeg av skrik og skrål fra barna. ”The Big House” er BIG til Afrika å være med sine 2 etasjer, 4 soverom, spisestue, stue, kjøkken, veranda og til og med et lite rom til katten vår, Haya, som holder mus og rotter vekk.

Sittende på verandaen er det ikke lenger enn et par armlengder til både banan og appelsintrær, og busker med blomster i de vakreste farger. Det er regntid i Tanzania på denne tiden av året, så naturen er frisk og frodig. Når det regner er det som om en grå vegg dannes utenfor huset. Vi kan nesten ikke høre hva hverandre siger og heller ikke ”the bushbabies” som bor i andre etasje i huset. Regntiden bringer dog også med seg sporadiske strømavbrudd, som kan vare flere dager i strekk...


En gylden regel er.. When in Afrika take your time! ..så det prøver jeg og gjøre ;o)