Sidai pi

Tørt, goldt landskap så langt øyet rekker. Tornekratt, geiter, kuer og jordhytter. Støv, virvlet opp av vinden, skygger for utsikten og svir i øynene. Solen brenner på huden mens jeg går i sikksakk oppover berget. I den ene hånden har jeg en vannflaske i den andre hånden en maasai kriger. ”Half maasai-half norwegian, go faster, if you stop you will feel tired...”. A-ha, ok, jeg peser videre. Helst vil jeg stoppe og drikke de siste dråpene fra vannflasken, men jeg vil jo også gjøre et litt godt inntrykk...nå som jeg er halvt maasai, og en maasai er aldri trett, tørst, sulten eller mett får jeg vite!


Mens vi i rakettfart bestiger berget ser jeg ned på skoene til Isaya, min maasai venn og tenker; hvordan i all verden kan han ha løpt London maraton! Maasaier lager nemlig sko ut av gamle bildekk! Det ser mildt sagt ikke særlig komfortabelt ut. Da vi endelig når toppen er jeg rett stolt og glad – for en utsikt! Jeg kniper øynene sammen for å kunne fange inn det hele og skjerper sansene. Dette er for vilt. Det er nesten så man kan se hvordan jorden rundes i det fjerne. Bak meg ruver Mt. Meru og under meg kan jeg skimte Eloi, maasai landsbyen jeg har tilbrakt helgen i. En helg som har bydd på noen av de mest utenomjordiske opplevelser i hele mitt liv. Det er nesten så jeg blir nødt til å klype meg i armen, for det siste døgnet har vært som å reise tilbake i tid, til en forhistorisk tilværelse, eller som til en helt annen verden.


Etter å ha sittet på lasteplanet til en truck i et par timer, langt fra Arusha og moderne sivilisasjon ankom jeg Eloi. Her var tørt, steppelandskap fritt for vestlig påvirkning. Mangel på vann i maasai land gjør jorda støvete, meget støvete. Mens vi gikk avsted innover i terrenget passerte vi mange smågutter, med fargefulle tøystykker viklet rundt om seg, som passet på både geiter og kuer. Solen stekte og jeg la merke til at guttene hadde verken drikke eller mat. En maasai drikker ikke vann, men kun melk og blod, noe jeg senere fikk se. Maasaier bor i en Boma, hvilket er et lite område, omringet av tornekratt for å holde dyr som løver, hyener og leoparder unna. Inne i Bomaen er det, alt ettersom hvor mange koner maasai mannen har, flere jordhytter, samt et avgrenset område til kuer og geiter. Hver kone har sin egen jordhytte til seg og sine barn mens mannen har en for seg selv. Jordhyttene er sentrert omkring et ildsted, hvor all matlavning og familiehygge foregår. Det er også rom til et par soveplasser og en liten bås til dyr, om det skulle være nødvendig. Det er ikke mye sollys og frisk luft som slipper inn i jordhyttene, snarere er det fluene som finner veien inn... Ildstedet gjør at hyttene er meget røykfulle og selv om jeg ble vandt til røyken etter hvert sved det stort sett i øynene hele tiden. Inne i Bomaen går geiter og kuer fritt, samt nysgjerrige hunder fulle av lopper! Det var fantastisk å se og oppleve hvordan maasaier lever og overveldende å få være en del av det. Mens jeg skriver dette føler jeg stadig at jeg er i en boble full av inntrykk, og det var en merkelig fornemmelse å gå på jobb i dag, omgitt av rennende vann, strøm og andre fasiliteter.

Etter jeg kom frem til Bomaen og hadde fått hilst på alle i familien tok det ikke lang tid før maasai krigerne begynte å danse og synge. Stående i en klynge både nynner, bukker, danser og roper de mens de skiftes til å hoppe – høyt! De synger om det å være maasai kriger, om familien og om livet. For å bli maasai kriger skal man igjennom en masse prøver og ritualer for å vise at man er verdig. Eldre maasai krigere trener de yngre i å blant annet kjempe mot både løver og geparder! På armer og ben bærer mennene flotte, håndlagde smykker, mens kvinnende er for det meste utsmykket i ørene samt de bærer store, runde perleplater rundt om halsen som svaier opp og ned mens de danser. Inntrykkene veltet innover meg og da det senere på kvelden ble slaktet en geit til ære for oss besøkende var jeg helt stum. Dette var intenst! Geita ble først kvalt og så flådd. Vitale organer ble tatt ut av kroppen, noen spist rå mens andre satt på et spyd over bålet. Alt blod ble samlet sammen og drukket, mens det stadig var varmt. Jeg må innrømme at jeg ikke var tøff nok til å drikke blod, men grillet geitekjøtt spiste jeg – det smakte riktig godt! Det er ikke lett å beskrive 10 maasai krigere sittende rundt om et bål, i sine fargerike drakter, tyggende på geiteribben, glade og leende. Utenfor Bomaen kunne jeg en smule bekymret høre hyener snuse rundt, tiltrukket av lukten av kjøtt. Maasai krigerne lot seg derimot ikke sjenere, men spiste uforstyrret videre. Rundt bålet var det kun oss Wasungues og maasai krigerne, en maasai mann kan nemlig ikke spise foran en maasai kvinne... Etter hele geita var fortært var det tid til mer dans, denne gang skulle vi også danse med... Jeg må ha gjort et godt inntrykk, til tross for dårlig spenst, da de etterfølgende begynte å kalle meg ”half maasai half norwegian”.

Senere på kvelden var alle samlet inne i den største hytten hvor det ble sunget og lekt leker. Det er nære bånd mellom maasaier, både hos familie og venner, og døren er alltid åpen for bekjente. Da det var på tide å krype i ”seng”..snarere på planke med geiteskinn dynket vi oss med DEET, i håp om å holde fluer, lopper, ticks og annet uvedkommende kryp unna! Vi var 5 jenter som skulle dele en ”seng” som var halvannen meter bred. Det er ingen overdrivelse å si at rumpa mi var rimelig følelsesløs neste morgen. Men, vi fikk luksus ”sengen”, flere av maasaiene sov nemlig direkte på jordgulvet...

På mange måter er det ufattelig å tenke på at noen mennesker fremdeles lever så primitivt, mer back to the land kan det nok ikke bli. Det er fascinerende å se et levesett så langt fra alt annet jeg kjenner til. At unge menn viser sin styrke gjennom å sloss med ville dyr, med skjold og spyd og kvinner som vasker opp ved å bruke kull fra ildstedet. Deler av kulturen deres er meget kvinneundertrykkende, og selv om jeg må si at de kvinnene jeg møtte virket glade og tilfredse så provoserer deres kvinnesyn rødstrømpen i meg!

Jeg er tvers igjennom glad for å ha fått opplevd en maasai landsby på så nært hold. Det er en underlig følelse å være så langt fra all vestlig påvirkning, men allikevel så nær – i Eloi er det nemlig full mobildekning!

Det er en erfaring og et eventyr som blir værende i meg for alltid.
Jeg er overveldet!

Dette har vært et Sidai pi eventyr, et super duper eventyr!

Faraja Afrael Nassari

Faraja Afrael Nassari, er en nydelig syv år gammel jente som har vært fryktelig uheldig. For et par måneder siden tok klærne hennes fyr mens hun hjalp til med å lage mat. Moren og faren kom henne ikke hurtig nok til unnsetning så nå har hun brannskader over halve kroppen. Jeg kan bare forestille meg hvilke smerter hun har hatt og fremdeles har. Hun er en tapper jente. Jeg har enda ikke sett henne felle en eneste tåre, bortsett fra når bandasjen hennes skiftes hver dag. Det koster ca. 30 kroner å være på sykehuset hver dag. Dette er en sum som foreldrene hennes ikke kan betale, da de selv tjener omkring 10 kroner til sammen hver dag. Med stor hjelp fra venner i Norge og Danmark har vi sammen samlet inn nok penger til å betale nåværende sykehusregning, samt utgifter for de neste par måneder. Det er virkelig deilig å se at så mange har villet hjelpe Faraja. En stor takk til alle sammen!

For 1 uke siden ble Faraja storesøster, og selv om kosebamsen hennes har vært til stor trøst den siste tiden synes hun det var viktigere at lillesøsteren fikk bamsen enn at hun selv beholdt den. Jeg er så imponert over denne jenta og så glad for at det er en mulighet til å hjelpe både henne og familien hennes!

Good Life

Død Rotte på Loftet

Ok, jeg vil si at det verste ikke var å ha en død rotte på loftet. Jeg vil si at det verste var at rotta bestemte seg for å kapitulere rett over min seng...yeah! Fy F***!! Etter et par dager med en helt jævlig vond lukt og utallige gjennomsøkninger på rommet mitt uten å finne det minste spor etter noe ufyselig, dødt og råttent bestemte jeg meg for å ta turen opp på loftet. Loftet som for tiden er, og nok de seneste 10år har vært bosted til flere sprelske bushbabies virker rett fryktinngytende, så det var ikke uten rustning jeg la i vei opp trappene... På loftet var det en smule skremmende, men med kost og hodelykt lykkes det meg å finne frem til synderen. Oh yes, der lå rotta...morken og stinkende! JUK!!!! Med litt assistanse fra en av vaktene fikk jeg fjernet rotta og sprayet godt med blekemiddel på åstedet. JUK!!! Det må være noe med det rommet jeg bor i, da det ikke er et helt ukjent fenomen at rommet har en viss tiltrekningskraft på dødende dyr. Enden på visa er i alle fall at rotta er fjernet og Ernie the cat overhodet ikke har peiling på å fange rotter.

Appendectomy & Tubal ligation

WOW! Nå som jeg sitter her i etterkant og tenker på hva jeg akkurat har vært med på virker det helt surrealistisk! Can you believe it! Debbie, som er en tannlegeassistent fra Colorado, og jeg har akkurat fått ”scrubed in” på to operasjoner. Den første var fjernelse av blindtarmen og den andre var sterilisasjon ved lukning av eggstokklederne. Helt vilt! Jeg er i en slags rus. Det var simpelthen fantastisk spennende å se på. Farmaceututdannelsen byr ikke akkurat på naken hud, anestesi, kirurgi og ovarier. De eneste innvoller jeg noen sinne har sett har tilhørt diverse rotter og mus, så dette kommer, uten tvil, til å bli et av mine høydepunker på denne reisen! Må innrømme at jeg er litt småstolt over at jeg ikke besvimte eller følte meg groggy på noe tidspunkt. Da legen tok skalpellet og begynte å skjære i magen på pasienten var nok mine øyne like så store som to tinntallerkener. Det er sprøtt å se hvordan tynn og tykktarmen ligger og skvulper rundt inne i kroppen. Utrolig at ikke det blir krøll på tarmen oftere... Det eneste som var litt ekkelt var fettet. Tror det best kan beskrives som gule-slimete-boble-klumper som ligger tett i tett. Innvollene ser også rett merkelige ut, og det er rart å forestille seg hvordan det hele fungerer når man ser det så bokstavelig! Jeg ble også helt overrasket over hvor liten livmoren var. At den kan utvide seg så grossalt og romme et barn etter to...besynderlig! Det ble ikke gjort noe vesen ut av å sy vedkommende pent sammen igjen, så pasienten kommer nok dessverre til å få et riktig stygt 15 cm arr oppover magen. Det ble heller ikke spilt musikk under operasjonen, som man ser i amerikanske filmer. Derimot ble det spøkt endel frem og tilbake. Jeg fikk blant annet vite at når man fjerner blindtarmen på en mann pleier man å si at lengden på blindtarmen tilsvarer lengden på *****!

Neste mål er å manne meg opp for å ta en tur ned til the morturary...

Chumba Cha Madawa

Dagen min starter kl. 6.30, hvor jeg står opp og tenner for varmtvannsbeholderen. Alt avhengig om det er strøm eller ei tar jeg meg en varm dusj en 30 minutter senere, og ikke lenge etter en stor kopp Mt. Kilimanjaro kaffe. Kl. 8 går jeg ned til sykehusområdet og inn i kirken, hvor det er gudstjeneste, på swahili!! – forstår stadig flere og flere ord, så 2-3 salmer med skingrende stemme om dagen er ikke så dumt språkmessig sett! Etter gudstjenesten er det rapport fra natten før fra skogsmennene, fra barnehjemmet og fra sykehuset. Under rapporten kan de ansatte komme med innspill eller spørsmål til behandling av pasientene. Dette er også tidspunktet hvor forskjellige emner kan diskuteres i plenum, som farge på ny sykehusuniform, innsamling til en ny kirke etc. Etter gudstjenesten hilser alle på hverandre. Jeg begynner etterhånden å få styr på de forskjellige hilsenene: jeg respekterer deg som er eldre, hvordan har du det i dag tidlig, hvordan våknet du opp, hvordan er det hjemme, hvordan har barna det osv. Å hilse på hverandre er viktig for tanzanianere. Ofte går de første par minutter av en samtale ut på å hilse på hverandre på ulike måter og spørre inn til familien og arbeid. Apoteket åpnes så i 9-tiden. De første timene er det ikke spesielt travelt så da får vi unna en masse småting som opprydning i hovedrommet, sortering av gårsdagens resepter, klargjøring av dagens varer samt litt sludder og sladder. De er fantastisk søte, de tre damene, eller dadas (sisters, som de insisterer på å kalde oss ;o) ), som jeg arbeider sammen med. De er veldig ivrige etter å lære computer og engelsk, samt å lære meg swahili. Vi ler mye i løpet av dagen, da jeg åpenbart forveksler en del ord, for eksempel fikk jeg sagt kald vagina i stedet for det er kaldt!! Hovedsakelig er det mine dadas som tar seg av selve dispenseringen og kundebehandlingen på apoteket. Jeg prøver kun å trå til med mitt gebrokne swahili hvis det er veldig travelt.

I 12-tiden er det tid for litt chai te og chapati i kantinen. Her spilles det på tv’n en blanding mellom afrikansk hip-hop og kristen rock. Very cool!

Hittil har jeg fokusert mye på å få i gang rutiner omkring bestilling av varer og oppfølgning av ordrer, kunnskap innenfor Excel samt generell orden og rutiner på apoteket og lageret. Andre prosjekter jeg er i gang med er å få fullstendig oversikt over all medisin som er utløpet på dato med tanke på destruksjon. For at kunne destruere medisin som er utløpet på dato skal man kunne fremvise en komplett liste over hva det er man ønsker at destruere. Så den siste uken har jeg gått igjennom diverse esker med medisin som er utløpet på dato, hvilket har vært langt fra en fornøyelse. Det er fryktelig mye donert medisin, som ikke kan/har blitt brukt! Det viste seg at inne på lagerrommet var det blitt dannet en maurtuve blant alle de gamle resepter og legemidler! Men nå er det ryddet opp og jeg har startet på det neste større prosjekt som omhandler counterfeit, hvilket er et ganske stort problem i utviklingsland. Her skal jeg, sammen med MEMS, underorganisasjonen av ELCT, utarbeide en masterplan for hvordan innrapportering av mulig counterfeit medisin skal foregå fra de sykehus som er under ELCT! Om et par uker skal Stephanie (lokale farmasøyten) og jeg også undervise til morgenmøte i kirken. Vi skal snakke om legemidler til injeksjon. Vi vil fokusere på hvordan man best bør oppløse og dosere disse, hvordan mengde legemiddel og konsentrasjon henger sammen og utdype forskjellen mellom intravenøs og intramuskulær, med hensyn til hvor mye sterilt vann der skal tilsettes.

Dagene suser avsted. Før jeg vet ordet av det er klokken 17 og det er på tide å lukke apoteket. Jeg må si at selv om jeg noen ganger kan bli litt frustrert så gleder jeg meg til hver dag. Arbeidet her er givende og utfordrende på en helt annen måte enn hjemme. Jeg får opplevd noen av livets grusomheter på sykehuset, og da føler jeg meg liten og hjelpesløs. Da er det deilig å kunne trekke seg litt tilbake til ”the big house”, ta det med ro og krysse fingrene for at det er strøm så jeg kan se på en romantisk amerikansk komedie om kvelden uten å tenke for meget!!

Peponi Resort

Etter noen intense uker med mye arbeid var det på tide med litt avkobling og SOL. Så i helgen som var dro Marlene (tysk jente som arbeider på barnehjemmet), Christine, Tanya og jeg til Peponi Resort. Et utrolig deilig og avslappende sted ved kysten mellom Tanga og Pangani, nord for Dar es Salaam. Bussen, som tok avsted kriminelt tidlig, var varm og overfylt. Den hadde dog en riktig morsom detalj! På frontruten var det klistret opp: ”Keep Coll Mr. Professional Driver in CONTROL”. Et meget velplassert klistremerke! Vel fremme ved Peponi Resort tok vi straks ned til stranden, og de neste 3 dagene beveget vi oss stort sett ikke annet en fra bungalow’n til stranden til restauranten og tilbake igjen. FANTASTISK DEILIG!! Fra bungalow’n hadde vi utsikt utover havet bak en ti-tals kokospalmer og flere lekne apekatter. NICE!! This is life! Det var herlig varmt, så nå kan man så smått endelig se at jeg har vært i Tanzania i 5 uker! En av dagene tok vi på båttur ut til en stor sandbanke som kun er synlig når det er lavvann. Hvit, myk sand omringet av et korallrev i de vakreste farger. Det var så fett å kjenne sand mellom tærne, bade i saltvann, være blant backpackere igjen, reise, sove lenge, slappe av, spise fisk til middag hver dag...mmm, sundt! -etterfulgt av diverse drinker fra ivrige barmenn...hehe, ikke fullt så sundt! Hmmm, ja det var litt tøft å komme tilbake igjen!