Sidai pi

Tørt, goldt landskap så langt øyet rekker. Tornekratt, geiter, kuer og jordhytter. Støv, virvlet opp av vinden, skygger for utsikten og svir i øynene. Solen brenner på huden mens jeg går i sikksakk oppover berget. I den ene hånden har jeg en vannflaske i den andre hånden en maasai kriger. ”Half maasai-half norwegian, go faster, if you stop you will feel tired...”. A-ha, ok, jeg peser videre. Helst vil jeg stoppe og drikke de siste dråpene fra vannflasken, men jeg vil jo også gjøre et litt godt inntrykk...nå som jeg er halvt maasai, og en maasai er aldri trett, tørst, sulten eller mett får jeg vite!


Mens vi i rakettfart bestiger berget ser jeg ned på skoene til Isaya, min maasai venn og tenker; hvordan i all verden kan han ha løpt London maraton! Maasaier lager nemlig sko ut av gamle bildekk! Det ser mildt sagt ikke særlig komfortabelt ut. Da vi endelig når toppen er jeg rett stolt og glad – for en utsikt! Jeg kniper øynene sammen for å kunne fange inn det hele og skjerper sansene. Dette er for vilt. Det er nesten så man kan se hvordan jorden rundes i det fjerne. Bak meg ruver Mt. Meru og under meg kan jeg skimte Eloi, maasai landsbyen jeg har tilbrakt helgen i. En helg som har bydd på noen av de mest utenomjordiske opplevelser i hele mitt liv. Det er nesten så jeg blir nødt til å klype meg i armen, for det siste døgnet har vært som å reise tilbake i tid, til en forhistorisk tilværelse, eller som til en helt annen verden.


Etter å ha sittet på lasteplanet til en truck i et par timer, langt fra Arusha og moderne sivilisasjon ankom jeg Eloi. Her var tørt, steppelandskap fritt for vestlig påvirkning. Mangel på vann i maasai land gjør jorda støvete, meget støvete. Mens vi gikk avsted innover i terrenget passerte vi mange smågutter, med fargefulle tøystykker viklet rundt om seg, som passet på både geiter og kuer. Solen stekte og jeg la merke til at guttene hadde verken drikke eller mat. En maasai drikker ikke vann, men kun melk og blod, noe jeg senere fikk se. Maasaier bor i en Boma, hvilket er et lite område, omringet av tornekratt for å holde dyr som løver, hyener og leoparder unna. Inne i Bomaen er det, alt ettersom hvor mange koner maasai mannen har, flere jordhytter, samt et avgrenset område til kuer og geiter. Hver kone har sin egen jordhytte til seg og sine barn mens mannen har en for seg selv. Jordhyttene er sentrert omkring et ildsted, hvor all matlavning og familiehygge foregår. Det er også rom til et par soveplasser og en liten bås til dyr, om det skulle være nødvendig. Det er ikke mye sollys og frisk luft som slipper inn i jordhyttene, snarere er det fluene som finner veien inn... Ildstedet gjør at hyttene er meget røykfulle og selv om jeg ble vandt til røyken etter hvert sved det stort sett i øynene hele tiden. Inne i Bomaen går geiter og kuer fritt, samt nysgjerrige hunder fulle av lopper! Det var fantastisk å se og oppleve hvordan maasaier lever og overveldende å få være en del av det. Mens jeg skriver dette føler jeg stadig at jeg er i en boble full av inntrykk, og det var en merkelig fornemmelse å gå på jobb i dag, omgitt av rennende vann, strøm og andre fasiliteter.

Etter jeg kom frem til Bomaen og hadde fått hilst på alle i familien tok det ikke lang tid før maasai krigerne begynte å danse og synge. Stående i en klynge både nynner, bukker, danser og roper de mens de skiftes til å hoppe – høyt! De synger om det å være maasai kriger, om familien og om livet. For å bli maasai kriger skal man igjennom en masse prøver og ritualer for å vise at man er verdig. Eldre maasai krigere trener de yngre i å blant annet kjempe mot både løver og geparder! På armer og ben bærer mennene flotte, håndlagde smykker, mens kvinnende er for det meste utsmykket i ørene samt de bærer store, runde perleplater rundt om halsen som svaier opp og ned mens de danser. Inntrykkene veltet innover meg og da det senere på kvelden ble slaktet en geit til ære for oss besøkende var jeg helt stum. Dette var intenst! Geita ble først kvalt og så flådd. Vitale organer ble tatt ut av kroppen, noen spist rå mens andre satt på et spyd over bålet. Alt blod ble samlet sammen og drukket, mens det stadig var varmt. Jeg må innrømme at jeg ikke var tøff nok til å drikke blod, men grillet geitekjøtt spiste jeg – det smakte riktig godt! Det er ikke lett å beskrive 10 maasai krigere sittende rundt om et bål, i sine fargerike drakter, tyggende på geiteribben, glade og leende. Utenfor Bomaen kunne jeg en smule bekymret høre hyener snuse rundt, tiltrukket av lukten av kjøtt. Maasai krigerne lot seg derimot ikke sjenere, men spiste uforstyrret videre. Rundt bålet var det kun oss Wasungues og maasai krigerne, en maasai mann kan nemlig ikke spise foran en maasai kvinne... Etter hele geita var fortært var det tid til mer dans, denne gang skulle vi også danse med... Jeg må ha gjort et godt inntrykk, til tross for dårlig spenst, da de etterfølgende begynte å kalle meg ”half maasai half norwegian”.

Senere på kvelden var alle samlet inne i den største hytten hvor det ble sunget og lekt leker. Det er nære bånd mellom maasaier, både hos familie og venner, og døren er alltid åpen for bekjente. Da det var på tide å krype i ”seng”..snarere på planke med geiteskinn dynket vi oss med DEET, i håp om å holde fluer, lopper, ticks og annet uvedkommende kryp unna! Vi var 5 jenter som skulle dele en ”seng” som var halvannen meter bred. Det er ingen overdrivelse å si at rumpa mi var rimelig følelsesløs neste morgen. Men, vi fikk luksus ”sengen”, flere av maasaiene sov nemlig direkte på jordgulvet...

På mange måter er det ufattelig å tenke på at noen mennesker fremdeles lever så primitivt, mer back to the land kan det nok ikke bli. Det er fascinerende å se et levesett så langt fra alt annet jeg kjenner til. At unge menn viser sin styrke gjennom å sloss med ville dyr, med skjold og spyd og kvinner som vasker opp ved å bruke kull fra ildstedet. Deler av kulturen deres er meget kvinneundertrykkende, og selv om jeg må si at de kvinnene jeg møtte virket glade og tilfredse så provoserer deres kvinnesyn rødstrømpen i meg!

Jeg er tvers igjennom glad for å ha fått opplevd en maasai landsby på så nært hold. Det er en underlig følelse å være så langt fra all vestlig påvirkning, men allikevel så nær – i Eloi er det nemlig full mobildekning!

Det er en erfaring og et eventyr som blir værende i meg for alltid.
Jeg er overveldet!

Dette har vært et Sidai pi eventyr, et super duper eventyr!

Faraja Afrael Nassari

Faraja Afrael Nassari, er en nydelig syv år gammel jente som har vært fryktelig uheldig. For et par måneder siden tok klærne hennes fyr mens hun hjalp til med å lage mat. Moren og faren kom henne ikke hurtig nok til unnsetning så nå har hun brannskader over halve kroppen. Jeg kan bare forestille meg hvilke smerter hun har hatt og fremdeles har. Hun er en tapper jente. Jeg har enda ikke sett henne felle en eneste tåre, bortsett fra når bandasjen hennes skiftes hver dag. Det koster ca. 30 kroner å være på sykehuset hver dag. Dette er en sum som foreldrene hennes ikke kan betale, da de selv tjener omkring 10 kroner til sammen hver dag. Med stor hjelp fra venner i Norge og Danmark har vi sammen samlet inn nok penger til å betale nåværende sykehusregning, samt utgifter for de neste par måneder. Det er virkelig deilig å se at så mange har villet hjelpe Faraja. En stor takk til alle sammen!

For 1 uke siden ble Faraja storesøster, og selv om kosebamsen hennes har vært til stor trøst den siste tiden synes hun det var viktigere at lillesøsteren fikk bamsen enn at hun selv beholdt den. Jeg er så imponert over denne jenta og så glad for at det er en mulighet til å hjelpe både henne og familien hennes!