Kjøp av ku

I dag har vært en god dag. Det har endelig lykkes meg å få kjøpt en ku til Faraja og familien hennes. Etter mye frem og tilbake og forsøk på lurerier av diverse sykehuspersonell fikk Baba Faraja og jeg i dag avsluttet kjøpet av kua. Nora (kua) er nå på plass i sitt nye hjem. Det er deilig å hjelpe Faraja og familien hennes, som virkelig er lutfattige. Det hadde ikke vært mulig å kjøpe ku og fjøs uten hjelp fra venner og familie, så igjen – tusen takk!

Etter kua var vel på plass kastet jeg et blikk inn på soveværelset til familien. Min første tanke var, kan man virkelig bo slik???!!! Seks mennesker er sammen om å dele to senger i et trangt lite kott av et rom med jordgulv. Det var fuktig og skittent der naturlig nok. I vår verden bor kuer bedre enn denne familien...

Foreldrene er simpelthen så lykkelige over å ha fått en ku. Nå har de melk å gi til barna sine hver dag. Er de heldige og passer godt på kua kan de nok også få nok melk til å selge til andre i landsbyen og dermed tjene litt penger!

..så ja, dagen i dag har vært inspirerende, gledelig og bekreftende på at gjør man en innsats så kan man hjelpe de som trenger det aller mest!

De fantastiske tre på tur

Fredag 5 september kunne ikke komme fort nok, for det var dagen da mamma og pappa skulle komme på besøk til meg. I hele to uker skulle vi ut på eventyr sammen. Det var så utrolig deilig å endelig se de komme ut av flyet – jeg hadde gledet meg sånn til å vise de mitt Afrika! De første par dager bodde vi på Kigongoni Lodge, en luksus oase ikke langt fra støvete og menneskemyldrende Arusha. Mens jeg har vært i Arusha har Kikongoni Lodge vært et skjønt sted å komme til i helgen. Her er rom for å ligge flat ved poolen og slappe av helt i sin egen verden.

Etter et par glass rødvin på rommet, full oppdatering på de siste par måneder og en god natts søvn begav vi oss avsted på afrikansk marked. På lørdagsmarkedet i Tengeru kan man få kjøpt så og si alt mellom himmel og jord. Det må sies at nok mange av de klærne vi er så snille og donere til Afrika i god tro om at de blir gitt bort til en fattig stakkar nok havner på et marked som dette...hvor de blir solgt som varmt hvetebrød... Søndag dro vi til Nkoaranga Hospital. Her fikk m+p full rundtur på sykehuset, var med på bandasjeskift på Faraja og ikke minst fikk hilst på Ernie – min firbente roomie som er opphavet til mye frustrasjon.



Safarien vår startet mandag morgen. Vi hadde en fantastisk god guide, som tok oss med til Tarangire, Ndutu og Ngorogoro crater. Det er en fenomenal, men også til tider en litt sjelvende og fryktinngytende følelse å være så tett innpå ville dyr. Dyrene derimot enser så å si ikke safari bilene som kjører rundt - heldigvis.


En av de flotteste opplevelser var når vi støtte på tre gepard brødre i Ndutu. Vi var de eneste mennesker i mils omkrets og det var fascinerende å kunne studere dyrene så lenge vi ville, og vite at vi var de eneste der. En annen stor opplevelse var i Ngorogoro crateret tidlig torsdag morgen. Her krysset to store hannløver veien rett foran nesene på oss. De kom slentrende av gårde med bulende mager...det var nesten som om tiden stod stille.


Ingen tur til Tanzania uten å besøke Zanzibar! Det er fjerde gang jeg er på øyen og det blir nok ikke den siste. I Arusha området er størsteparten av befolkningen kristne, mens på Zanzibar er de muslimer. Arkitektur og kultur er derfor rett forskjellig. Det første vi gjorde da vi kom til Zanizibar var å strene bort på Africa House for å nyte solnedgangen i havet og suge inn folke livet. Etter et par glass rødvin fikk jeg lokket m+p med på å røyke vannpipe – hehe, det var skikkelig morsomt! Dagen etter dro vi på kryddertur. Vi kjørte avsted til en krydderplantasje hvor vi snuste og smakte på diverse frukter og krydderier. Det er artig og rent faktisk se hvordan nellikspiker- og kaneltrær ser ut. Stone Town på Zanzibar er et mylder av trange snirklegater – nesten som å bevege seg i en labyrint. Overalt er det små boder hvor det selges bilder, statuer, skjerf, kangaer, krydder...you name it! Etter et par varme og intense dager i Stone Town var det skjønt å komme ut til stranden, til Mchange Beach Lodge. Her var hvit, myk sandstrand så langt øyet kunne se, behagelig atmosfære og et fantastisk hyggelig personell. Vi kosa oss fryktelig! Late dager med turer på stranden, ananasjuice i solen og ”rogo” mat! –og jeg må ikke glemme...daglig boccaturnering ;o) PARADIS!!

Jeg er så glad for at m+p likte seg så godt her i Tanzania. Jeg synes de er rett tøffe som tok dalla-dalla tur på strak arm, spiste all afrikansk mat vi kom over, prøvde seg frem på gebrokkent swahili og ikke skrek altfor høyt når det til tider var en tre 4-5 cm store kakkelakker på rommet vårt!!

Mama yangu na baba yangu, Karibu Tena!

My Africa

Sidai pi

Tørt, goldt landskap så langt øyet rekker. Tornekratt, geiter, kuer og jordhytter. Støv, virvlet opp av vinden, skygger for utsikten og svir i øynene. Solen brenner på huden mens jeg går i sikksakk oppover berget. I den ene hånden har jeg en vannflaske i den andre hånden en maasai kriger. ”Half maasai-half norwegian, go faster, if you stop you will feel tired...”. A-ha, ok, jeg peser videre. Helst vil jeg stoppe og drikke de siste dråpene fra vannflasken, men jeg vil jo også gjøre et litt godt inntrykk...nå som jeg er halvt maasai, og en maasai er aldri trett, tørst, sulten eller mett får jeg vite!


Mens vi i rakettfart bestiger berget ser jeg ned på skoene til Isaya, min maasai venn og tenker; hvordan i all verden kan han ha løpt London maraton! Maasaier lager nemlig sko ut av gamle bildekk! Det ser mildt sagt ikke særlig komfortabelt ut. Da vi endelig når toppen er jeg rett stolt og glad – for en utsikt! Jeg kniper øynene sammen for å kunne fange inn det hele og skjerper sansene. Dette er for vilt. Det er nesten så man kan se hvordan jorden rundes i det fjerne. Bak meg ruver Mt. Meru og under meg kan jeg skimte Eloi, maasai landsbyen jeg har tilbrakt helgen i. En helg som har bydd på noen av de mest utenomjordiske opplevelser i hele mitt liv. Det er nesten så jeg blir nødt til å klype meg i armen, for det siste døgnet har vært som å reise tilbake i tid, til en forhistorisk tilværelse, eller som til en helt annen verden.


Etter å ha sittet på lasteplanet til en truck i et par timer, langt fra Arusha og moderne sivilisasjon ankom jeg Eloi. Her var tørt, steppelandskap fritt for vestlig påvirkning. Mangel på vann i maasai land gjør jorda støvete, meget støvete. Mens vi gikk avsted innover i terrenget passerte vi mange smågutter, med fargefulle tøystykker viklet rundt om seg, som passet på både geiter og kuer. Solen stekte og jeg la merke til at guttene hadde verken drikke eller mat. En maasai drikker ikke vann, men kun melk og blod, noe jeg senere fikk se. Maasaier bor i en Boma, hvilket er et lite område, omringet av tornekratt for å holde dyr som løver, hyener og leoparder unna. Inne i Bomaen er det, alt ettersom hvor mange koner maasai mannen har, flere jordhytter, samt et avgrenset område til kuer og geiter. Hver kone har sin egen jordhytte til seg og sine barn mens mannen har en for seg selv. Jordhyttene er sentrert omkring et ildsted, hvor all matlavning og familiehygge foregår. Det er også rom til et par soveplasser og en liten bås til dyr, om det skulle være nødvendig. Det er ikke mye sollys og frisk luft som slipper inn i jordhyttene, snarere er det fluene som finner veien inn... Ildstedet gjør at hyttene er meget røykfulle og selv om jeg ble vandt til røyken etter hvert sved det stort sett i øynene hele tiden. Inne i Bomaen går geiter og kuer fritt, samt nysgjerrige hunder fulle av lopper! Det var fantastisk å se og oppleve hvordan maasaier lever og overveldende å få være en del av det. Mens jeg skriver dette føler jeg stadig at jeg er i en boble full av inntrykk, og det var en merkelig fornemmelse å gå på jobb i dag, omgitt av rennende vann, strøm og andre fasiliteter.

Etter jeg kom frem til Bomaen og hadde fått hilst på alle i familien tok det ikke lang tid før maasai krigerne begynte å danse og synge. Stående i en klynge både nynner, bukker, danser og roper de mens de skiftes til å hoppe – høyt! De synger om det å være maasai kriger, om familien og om livet. For å bli maasai kriger skal man igjennom en masse prøver og ritualer for å vise at man er verdig. Eldre maasai krigere trener de yngre i å blant annet kjempe mot både løver og geparder! På armer og ben bærer mennene flotte, håndlagde smykker, mens kvinnende er for det meste utsmykket i ørene samt de bærer store, runde perleplater rundt om halsen som svaier opp og ned mens de danser. Inntrykkene veltet innover meg og da det senere på kvelden ble slaktet en geit til ære for oss besøkende var jeg helt stum. Dette var intenst! Geita ble først kvalt og så flådd. Vitale organer ble tatt ut av kroppen, noen spist rå mens andre satt på et spyd over bålet. Alt blod ble samlet sammen og drukket, mens det stadig var varmt. Jeg må innrømme at jeg ikke var tøff nok til å drikke blod, men grillet geitekjøtt spiste jeg – det smakte riktig godt! Det er ikke lett å beskrive 10 maasai krigere sittende rundt om et bål, i sine fargerike drakter, tyggende på geiteribben, glade og leende. Utenfor Bomaen kunne jeg en smule bekymret høre hyener snuse rundt, tiltrukket av lukten av kjøtt. Maasai krigerne lot seg derimot ikke sjenere, men spiste uforstyrret videre. Rundt bålet var det kun oss Wasungues og maasai krigerne, en maasai mann kan nemlig ikke spise foran en maasai kvinne... Etter hele geita var fortært var det tid til mer dans, denne gang skulle vi også danse med... Jeg må ha gjort et godt inntrykk, til tross for dårlig spenst, da de etterfølgende begynte å kalle meg ”half maasai half norwegian”.

Senere på kvelden var alle samlet inne i den største hytten hvor det ble sunget og lekt leker. Det er nære bånd mellom maasaier, både hos familie og venner, og døren er alltid åpen for bekjente. Da det var på tide å krype i ”seng”..snarere på planke med geiteskinn dynket vi oss med DEET, i håp om å holde fluer, lopper, ticks og annet uvedkommende kryp unna! Vi var 5 jenter som skulle dele en ”seng” som var halvannen meter bred. Det er ingen overdrivelse å si at rumpa mi var rimelig følelsesløs neste morgen. Men, vi fikk luksus ”sengen”, flere av maasaiene sov nemlig direkte på jordgulvet...

På mange måter er det ufattelig å tenke på at noen mennesker fremdeles lever så primitivt, mer back to the land kan det nok ikke bli. Det er fascinerende å se et levesett så langt fra alt annet jeg kjenner til. At unge menn viser sin styrke gjennom å sloss med ville dyr, med skjold og spyd og kvinner som vasker opp ved å bruke kull fra ildstedet. Deler av kulturen deres er meget kvinneundertrykkende, og selv om jeg må si at de kvinnene jeg møtte virket glade og tilfredse så provoserer deres kvinnesyn rødstrømpen i meg!

Jeg er tvers igjennom glad for å ha fått opplevd en maasai landsby på så nært hold. Det er en underlig følelse å være så langt fra all vestlig påvirkning, men allikevel så nær – i Eloi er det nemlig full mobildekning!

Det er en erfaring og et eventyr som blir værende i meg for alltid.
Jeg er overveldet!

Dette har vært et Sidai pi eventyr, et super duper eventyr!

Faraja Afrael Nassari

Faraja Afrael Nassari, er en nydelig syv år gammel jente som har vært fryktelig uheldig. For et par måneder siden tok klærne hennes fyr mens hun hjalp til med å lage mat. Moren og faren kom henne ikke hurtig nok til unnsetning så nå har hun brannskader over halve kroppen. Jeg kan bare forestille meg hvilke smerter hun har hatt og fremdeles har. Hun er en tapper jente. Jeg har enda ikke sett henne felle en eneste tåre, bortsett fra når bandasjen hennes skiftes hver dag. Det koster ca. 30 kroner å være på sykehuset hver dag. Dette er en sum som foreldrene hennes ikke kan betale, da de selv tjener omkring 10 kroner til sammen hver dag. Med stor hjelp fra venner i Norge og Danmark har vi sammen samlet inn nok penger til å betale nåværende sykehusregning, samt utgifter for de neste par måneder. Det er virkelig deilig å se at så mange har villet hjelpe Faraja. En stor takk til alle sammen!

For 1 uke siden ble Faraja storesøster, og selv om kosebamsen hennes har vært til stor trøst den siste tiden synes hun det var viktigere at lillesøsteren fikk bamsen enn at hun selv beholdt den. Jeg er så imponert over denne jenta og så glad for at det er en mulighet til å hjelpe både henne og familien hennes!

Good Life

Død Rotte på Loftet

Ok, jeg vil si at det verste ikke var å ha en død rotte på loftet. Jeg vil si at det verste var at rotta bestemte seg for å kapitulere rett over min seng...yeah! Fy F***!! Etter et par dager med en helt jævlig vond lukt og utallige gjennomsøkninger på rommet mitt uten å finne det minste spor etter noe ufyselig, dødt og råttent bestemte jeg meg for å ta turen opp på loftet. Loftet som for tiden er, og nok de seneste 10år har vært bosted til flere sprelske bushbabies virker rett fryktinngytende, så det var ikke uten rustning jeg la i vei opp trappene... På loftet var det en smule skremmende, men med kost og hodelykt lykkes det meg å finne frem til synderen. Oh yes, der lå rotta...morken og stinkende! JUK!!!! Med litt assistanse fra en av vaktene fikk jeg fjernet rotta og sprayet godt med blekemiddel på åstedet. JUK!!! Det må være noe med det rommet jeg bor i, da det ikke er et helt ukjent fenomen at rommet har en viss tiltrekningskraft på dødende dyr. Enden på visa er i alle fall at rotta er fjernet og Ernie the cat overhodet ikke har peiling på å fange rotter.